Uttalelser fra NKP Midt-Norge

Hvem lytter til de med nedsatt funksjonsevne?

2003-09-05T23:03:00.000+02:00

Mennesker med nedsatt funksjonsevne har fått lite fokus i valgkampen. De er uinteressante for partiene.
De er lite kravstore og ofte ressurssvake og når ikke fram. De funksjonshemmedes interesseorganisasjoner (FFO) er dyktige og sterke, men ikke hørt og lite tatt med på råd i politiske organer.

Av Harald Ø. Reppesgaard,
NKPs 1. kandidat til fylkestinget i Sør- Trøndelag.

Et samfunns demokratiske sinnelag - dets etikk og moral - kan bare måles i forhold til den måten det tar vare på sine svakeste. Slik sinnelaget manifesterer seg i hverdagen, burde få de store partiene, som har styrt vekselvis etter krigen, til å bli skamfulle. Et fåtall rike er i de siste år blitt styrtrike, de funksjonshemmede - taperne blant taperne - har fått smuler. Smuler de verken kan leve eller dø av.

NKP har lang tradisjon i å samarbeide med frivillige organisasjoner. Allerede etter krigen var kommunistene i fremste rekke i Foreningen for Lungesyke og Norsk Blindeforbund. Partiet har alltid tatt parti for de svakeste i samfunnet.

Vi vil utfordre de andre partiene til å slutte seg til følgende manifest; de generelle prinsipper og de lokale som kan tilpasses de ulike kommuner.

NKPs grunnsyn:
Funksjonshemmede har krav på likeverd, selvbestemmelse, aktiv deltakelse og personlig og sosialt ansvar.

Generelt vil vi:
1. Ha en antidiskrimineringslov for funksjonshemmede.

2. Styrke eksisterende lovgivning for å sikre at mennesker med funksjonshemning likestilles med andre.

3. Opprette kommunale tilsyn for funksjonshemmedes rettigheter, som skal overvåke alle forhold som
diskriminerer og bidra til juridisk hjelp.

4. Opprette ombud på fylkesplan – tilknyttet fylkeslegens fagstab, for å kunne gi råd, veiledning og overprøve diskriminerende forhold på alle områder og å kunne gi påbud om endringer.

5. Øke driftstilskuddene til funksjonshemmedes organisasjoner sentralt og lokalt med 25%- 30%.

I Trondheim vil vi:
1. Ingen planer i offentlig byggesektor skal godtas hvis ikke funksjonshemmedes behov og rettigheter ivaretas. Formannskap og bystyre skal avvise alle private anbud dersom de funksjonshemmedes interesser og behov ikke tilgodeses.

2. Påby all privat og offentlig transport å utbedre fysiske hindringer for tilgangen til transportmidlene (holdeplasser, fortau m.m.).

Team trafikk skal innen ett - 1 - år utbedre slike forhold. Alle trondheims skoler og offentlige arbeidsplasser gjøres omgående tilgjengelige. Private skal gjennom påbud gjøre det samme i en kort overgangsperiode.

3. Opprette kommunalt tilsyn som kontrollerer at alle forhold som hindrer funksjonshemmedes tilgang til alle offentlige og private tjenester. FFO skal være representert i tilsynet.

Smålige Giske

2003-02-14T13:45:00.000+01:00

Det demokratiske sinnelag adler politikeren.
Vernet om det politiske mangfoldet og lik
mulighet til politisk virksomhet er noe
vi i Norge tar som en selvfølge. Ofte
skryter vi av slike selvfølgeligheter,
særlig i land som vi hjelper med å bygge
demokratiet.I naiv troskyldighet, sto noen
medlemmer av Norges Kommunistiske Parti,
på ”Nordre” i Trondheim lørdag den
8. februar og samlet inn underskrifter
til støtte for at NKP skulle gis mulighet
til å stille liste ved høstens kommune-
og fylkestingsvalg.

Av Harald Ø. Reppesgaard
NKP i Midt-Norge

Mange skrev under, hyggelige mennesker av mange
politiske avskygninger og tilhørende ulike
politiske partier.

Den nye valgloven, vedtatt i all stillhet, krever
at ”småpartiene”, med mindre enn 5000 stemmer på
landsbasis, må ha 300 underskrifter til kommunevalget
og 500 til fylkestingsvalget. De ”store” surfer
gjennom alle hindre, med statsstøtte og full
medieoppmerksomhet mot høstens valg. De små må
klare seg som best de kan og stole på egne krefter.
Gode Giske, venstresosialdemokratiets bærebjelke.
Ung, dynamisk og opptatt av mangfoldet og det
fargerike fellesskap. Det siste har han i alle fall
gitt til beste i TV under ulike AP-kriser. Han dukket
opp ved NKPs stand og det var naturlig, ja direkte
som følge av våre politiske tyngdelover, at han
undertegnet vår beskjedne anmodning om å få stille
i et demokratisk valg. Trodde vi. Naive vi.

Medlemmer i et parti like gammelt og rotfast i norsk
arbeiderbevegelse som dovregubben AP sjøl.Et parti
som i 70 år har hatt fred, likhet, solidaritet og
samarbeid som hovedpilarer.

Lett rystet og unnvikende, etter hvert arrogant
avvisende på vår forespørsel, feide han av gårde
med: "Jeg er allerede medlem av et parti" og
"Jeg vil ikke ha konkurranse". Tre ganger, også
foran solide fagforeningsfolk i Folket Hus,
ble han forespurt. Frustrert, ikke herre med
situasjonen, forsvant han til sist inn i
sosialdemokratiets indre gemakker i høyborgen.
De tillitsvalgte ristet bare på hodet.

Enten har Giske ikke forstått den nye valgloven
eller ønsker han ikke valg. Åpenbart ikke for
alle partier. Gode Giske. Ingen forventet at
du skulle melde deg inn i NKP, i så fall skal
du ha en anbefaling. Vi ønsket din støtte til
at arbeiderpartiet NKP skal stille til valg.
Dette går faktisk på demokratiets grunnvoll:
alle skal kunne stille til valg. Dette
adelsmerket snublet du stygt i.

Det er noe høyreist og fornemt å kunne se ned
på mindre konkurrenter. Nærmest noe guddommelig
med rett til å forrakte og knipse ”støvet”
av jakkeslaget. Hvor er den friske AUFeren jeg
husker fra valgkampene på -80/90 tallet i bl.a.
skolevalgene? Er det slik en er som ”moden”
Ap-politiker? Blir man smålig med årene i
politiske topposisjoner?

Skit au, vi står han av. God tur i Aris royale
og pompøse farvann!

Piet Heins ”idealistiske gruk” tilegnes Giske
som takk for oppmerksomheten:

Vi menneskers moral
er slett ikke så trist.
Jeg f.ex. er idealist.
Jeg undværer gladelig ærter og flæsk,
Hvis en, som jeg under det
Får sine træsk.

Andre "kjendiser" som ikke ville skrive under slik
at NKP i Trondheim og i Trøndelag skulle få stille
til valg:

Randi Reese, SV-politiker, nå forbundsleder i FO,
fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger,
sosionomer og vernepleiere.

Per Østvold,Tidligere AKP-ml, nå SV-politiker,
forbundsleder i Transportarbeiderforeningen.

Arent M. Henriksen, tidligere SV-politiker, nå AP,
styremedlem i diverse deler av næringslivet.

Elendighetens marked

2003-01-16T03:00:00.000+01:00

De fleste media reagerer med overraskelse
over de høye strømprisene. Det serveres
analyser og forsøk på forklaringer på
lederplass og i kommentarer.

Harald Ø. Reppesgaard,
NKP i Midt-Norge.

Adresseavisen var prisverdig tidlig ute og
stilte spørsmålet om kraftprodusentene har
evne til å sikre strømforsyning til vanlige
folk og om prisdannelsen av samme. På lederplass
har dette, vanligvis meget markedsliberalistiske
organet, ofte krevd mer styring av kraftproduksjonen.

Dagbladets mer "venstrevridde" holdning er at
denne forvirrede diskusjonen som i utgangspunktet
er svært konkret, nemlig strømregningen, er
avslørende for markedet. Først og fremst fordi vi ser
at liberalisering og markedsstyring ikke sikrer
velferden.

Fellesansvaret brytes ned
I overgangen fra offentlig styring til utvidet,
fritt marked ofres vanlige menneskers behov for
trygghet og sikkerhet. Fellesansvaret brytes ned
til individuelle problemer som den enkelte må slite
og streve med. Strøm som for bare 10 år siden var det
norske folks fellesgode er tatt fra dem av politikere
og økonomer og overlatt til profitører og spekulanter:
"Markedskreftene.".

Få av de store mediene har tatt et oppgjør med selve
rota til ondet: det løsslupne, selvstyrte, frie markedet,
som aldri har hatt - eller kommer til å ha -
enkeltmenneskers behov i fokus, men egen fortjeneste.
Overrasket?

"Sådan er kapitalismen", sang arbeiderklassen for en
generasjon siden. Debatten om strømprisene er bare ett
eksempel på hva som skjer når vi fraskriver oss muligheten
til offentlig styring på avgjørende fellesskapsområder.
I de første etterkrigstiår var det en selvfølge at stat,
fylke, kommune hadde et definert ansvar for post,
teletjenester, energi, sosial boligbygging, skole/undervisning,
helse- og sosialtjenester m.m.

Med et AP som gradvis forlot fellesskapstanken og viljen
til samfunnsstyring i 80-årene, har det borgerlige partier
fått det de har kjempet for. Mest mulig armslag for
kapitalinteressene og markedskreftene i den tro at denne
"frie Konkurransen" skulle gi bedre og billigere varer og
tjenester.

Utviklingenhar vist noe annet. I slaggskyggen av disse
kreftenes spil har de rike blitt rikere og "Fattigdoms-Norge"
flere og fattigere.

"På de fleste områder avsløres det frie markedets elendighet.
Ikke på ett av de ovennevnte områdene har markedsøkonomien
kommet folk flest til gode."

Sammenlignet med kapitalismens høyborg - EU, ligger vi
etter på mange områder. Vi har høyere rente, lengre
ventekøer til sykehus, dårligere undervisningstilbud,
byer forslummes. Selv innenfor EU har man en langt
sterkere politisk styring på en rekke områder som angår
fellesskapet enn i Norge.

Der er underlig at Adresseavisen, som leter etter svar,
ikke tar konsekvensen av riktige standpunkter. Tvert om.
Den liker ikke sykdommen, men vil ikke fjerne årsaken.
Den mener at det ikke vil være riktig med noe styring av
kraftmarkedet som vi gjorde før 1991, for eksempel gjennom
en prisregulering. Et tiltak som ville være et begrenset
inngrep i markedets elendighet.

Det er som å si at jeg ønsker bare å være litt gravid,
men ikke helt. De mener videre , som økonomer innen
energibransjen, at systemet har "fungert" i en lang rekke
år. Dette er ikke riktig. Helt siden energiloven ble endret
i 1991 til fordel for markeskreftene og fritt fram for
ubegrenset krafteksport til spotmarkedet, har strømprisene
for folk flest bare økt. Den er økt med vel 500%. Det er
ikke nytt at folk har måttet ty til sosialhjelp for å betale
strømregningene. Hva har da fungert? Til fordel for hvem?

Det er oppløftende å se at folk ikke lenger tror på mytene
om "det frie marked" og dets fortreffelighet for fellesskapet.
Leserinnlegg i avisene er sunne signaler og "Standpunkts"
undersøkelse i NRK TV 1 den 07.01.03 det samme, som viste
at 85% av seerne krever statlig styring med kraftprisene
og energipolitikken mot markedstilhengernes 4%.

Norges Kommunistiske Parti og avisa Friheten, har i alle år
advart mot denne utviklingen. Vi er for en sterk offentlig
styring av helt grunnleggende varer og tjenester fellesskapet
trenger.

Så kan markedet gjerne styre bilproduksjon, kosmetikkbransjen,
musikkbransjen m.m. som vi tross alt kan leve uten.

Politisk styring med kraftprisene - gjeninnfør energiloven.

2002-01-23T02:15:00.000+01:00

Uttalelse fra årsmøte i NKP i Midt-Norge januar 2002.

Etter at den gamle energiloven ble avskaffet på
begynnelsen av 1990-tallet har det hersket anarki
på kraftmarkedet, heter det i en uttalelse fra
årsmøtet i NKP i Midt-Norge.

Prisene på elektrisk kraft for den vanlige forbruker
har blitt fordoblet bare i løpet av de siste 4 år.
En rekke lavtlønnede og minstepensjonister har måttet
ty til sosialhjelp for å få betalt strømregningene.

Dette er intet mindre en skandale i et land som har
hatt nok kraft til en rimelig penge i alle år. Stortingets
ansvarsfraskrivelse for å styre kraftmarkedet har ført
til et utsalg av en rekke kommunale energiverk til
private interesser og kraftprisene er styrt av det frie
markedet.

Det er uhørt at folkets felleseie er blitt
spekulasjonsobjekter for sterke kapitalinteresser som
primært er ute etter profitt uten hensyn til vanlige
menneskers interesser.

Et tragisk eksempel er Trondheim bystyres vedtak om
salg av TEV. TEV har representert en viktig infrastruktur
og verdiskapning som er bygd opp av byens innbyggere
gjennom generasjoner.

Ut over alle næringspolitiske hensyn handler dette om
hvem som skal kontrollere en av våre viktigste
naturressurser og berike seg av folkets arbeid.

De kommunale eierinteressene i kraftverkene har sikret
folk en trygg og rimelig energiforsyning, har stått for
lokale arbeidsplasser, kompetanseutvikling og sikre
faste inntekter til kommunene.

Alle disse hensyn skyves til side til fordel for
aksjespekulasjoner og pengeflyttere. Nettopp
aksjemarkedet har vist seg å være de mest usikre
pengeplasseringer hvor både Oljefondet og
pensjonskasser har tapt store beløp.

Konkurransen mellom de ulike kraftleverandørene som
skulle senke prisene, har bare ført til uhørte
prisforhøyelser for alle. Det er bare en ny energilov
med politisk styring av energiproduksjon, strømlevering
og prisfastsettelse som kan forhindre et sammenbrudd
i økonomien til vanlige husholdninger.

Kommunistene i Midt-Norge gikk til valg på å gjeninnføre
energiloven allerede i 1997 da vi så hvordan utviklingen
gikk. Det er bare NKP som kan sikre folk trygg
energiforsyning og rimelige strømpriser.

GJENREIS DEN SOSIALE BOLIGPOLITIKKEN

2000-04-17T02:25:00.000+02:00

Det er totalt uakseptabelt at en i de større byer
må betale nesten en million kroner for en liten
leilighet på 45 kvm. Det hersker en kasinoøkonomi
og prisanarki innen boligsektoren i Norge som er
det rene vanvidd. I tillegg får staten mer inntekter
fra boligsektoren gjennom skatter og avgifter
(moms) enn de gir ut til støtteordninger, tilskudd
og rentefradrag. Statens fortjeneste på boliger er
i dag 3,1 milliarder og momsen utgjør hele 8 milliarder.

Etter at offentlige støtteordninger til nybygging er
avviklet er det markedskreftene som råder. Det har
ført til lav nybyggingstakt og få nye boliger. Dette
har ført til en katastrofal prisøkning, som rammer
vanlige folks økonomi hardt. Etter at boligloven ble
opphevet ved årsskifte har bl.a. eldre mennesker måtte
betale opptil 50% økning i husleien. Denne boligpolitikken
har Ap og de borgerlige partier gått inn for med åpne øyne.

Kommunistene krever:
- det må iverksettes økonomiske støtteordninger for
førstegangsetablerende, for eksempel rett til rimelig
toppfinansiering gjennom Husbanken og subsidiering som
gjør husbankrenten lavest de første årene.

- flere kommunale utleieboliger må bygges med offentlig
støtte og forvaltes av kommuner og ikkekommersielle aktører.

-bygging av lavinnskuddsboliger med tilskudd fra det
offentlige, der kommunen stiller tomter til disposisjon.

- gjeninnføring priskontroll med salg av boliger og
utleieprisene. Norge har i dag en rikdom som kan
virkeliggjøre en ny sosial boligpolitikk.

Det er ubegripelig at et Etterkrigs-Norge hadde råd til å
skaffe boliger til alle, til rimelige innskudd og leier,
mens man i Velstands-Norge i år 2000 forvalter boligmarkedet
som det reineste flåeri av vanlige mennesker.