Elendighetens marked

De fleste media reagerer med overraskelse
over de høye strømprisene. Det serveres
analyser og forsøk på forklaringer på
lederplass og i kommentarer.

Harald Ø. Reppesgaard,
NKP i Midt-Norge.

Adresseavisen var prisverdig tidlig ute og
stilte spørsmålet om kraftprodusentene har
evne til å sikre strømforsyning til vanlige
folk og om prisdannelsen av samme. På lederplass
har dette, vanligvis meget markedsliberalistiske
organet, ofte krevd mer styring av kraftproduksjonen.

Dagbladets mer "venstrevridde" holdning er at
denne forvirrede diskusjonen som i utgangspunktet
er svært konkret, nemlig strømregningen, er
avslørende for markedet. Først og fremst fordi vi ser
at liberalisering og markedsstyring ikke sikrer
velferden.

Fellesansvaret brytes ned
I overgangen fra offentlig styring til utvidet,
fritt marked ofres vanlige menneskers behov for
trygghet og sikkerhet. Fellesansvaret brytes ned
til individuelle problemer som den enkelte må slite
og streve med. Strøm som for bare 10 år siden var det
norske folks fellesgode er tatt fra dem av politikere
og økonomer og overlatt til profitører og spekulanter:
"Markedskreftene.".

Få av de store mediene har tatt et oppgjør med selve
rota til ondet: det løsslupne, selvstyrte, frie markedet,
som aldri har hatt - eller kommer til å ha -
enkeltmenneskers behov i fokus, men egen fortjeneste.
Overrasket?

"Sådan er kapitalismen", sang arbeiderklassen for en
generasjon siden. Debatten om strømprisene er bare ett
eksempel på hva som skjer når vi fraskriver oss muligheten
til offentlig styring på avgjørende fellesskapsområder.
I de første etterkrigstiår var det en selvfølge at stat,
fylke, kommune hadde et definert ansvar for post,
teletjenester, energi, sosial boligbygging, skole/undervisning,
helse- og sosialtjenester m.m.

Med et AP som gradvis forlot fellesskapstanken og viljen
til samfunnsstyring i 80-årene, har det borgerlige partier
fått det de har kjempet for. Mest mulig armslag for
kapitalinteressene og markedskreftene i den tro at denne
"frie Konkurransen" skulle gi bedre og billigere varer og
tjenester.

Utviklingenhar vist noe annet. I slaggskyggen av disse
kreftenes spil har de rike blitt rikere og "Fattigdoms-Norge"
flere og fattigere.

"På de fleste områder avsløres det frie markedets elendighet.
Ikke på ett av de ovennevnte områdene har markedsøkonomien
kommet folk flest til gode."

Sammenlignet med kapitalismens høyborg - EU, ligger vi
etter på mange områder. Vi har høyere rente, lengre
ventekøer til sykehus, dårligere undervisningstilbud,
byer forslummes. Selv innenfor EU har man en langt
sterkere politisk styring på en rekke områder som angår
fellesskapet enn i Norge.

Der er underlig at Adresseavisen, som leter etter svar,
ikke tar konsekvensen av riktige standpunkter. Tvert om.
Den liker ikke sykdommen, men vil ikke fjerne årsaken.
Den mener at det ikke vil være riktig med noe styring av
kraftmarkedet som vi gjorde før 1991, for eksempel gjennom
en prisregulering. Et tiltak som ville være et begrenset
inngrep i markedets elendighet.

Det er som å si at jeg ønsker bare å være litt gravid,
men ikke helt. De mener videre , som økonomer innen
energibransjen, at systemet har "fungert" i en lang rekke
år. Dette er ikke riktig. Helt siden energiloven ble endret
i 1991 til fordel for markeskreftene og fritt fram for
ubegrenset krafteksport til spotmarkedet, har strømprisene
for folk flest bare økt. Den er økt med vel 500%. Det er
ikke nytt at folk har måttet ty til sosialhjelp for å betale
strømregningene. Hva har da fungert? Til fordel for hvem?

Det er oppløftende å se at folk ikke lenger tror på mytene
om "det frie marked" og dets fortreffelighet for fellesskapet.
Leserinnlegg i avisene er sunne signaler og "Standpunkts"
undersøkelse i NRK TV 1 den 07.01.03 det samme, som viste
at 85% av seerne krever statlig styring med kraftprisene
og energipolitikken mot markedstilhengernes 4%.

Norges Kommunistiske Parti og avisa Friheten, har i alle år
advart mot denne utviklingen. Vi er for en sterk offentlig
styring av helt grunnleggende varer og tjenester fellesskapet
trenger.

Så kan markedet gjerne styre bilproduksjon, kosmetikkbransjen,
musikkbransjen m.m. som vi tross alt kan leve uten.